«Det er vanskelig å spå, særlig om fremtiden»

Av Katrine Marie Haga Nesse

«Det er vanskelig å spå, særlig om fremtiden»

Hadde noen sagt til meg for noen år siden at jeg skulle holde på med triatlon hadde jeg neppe trodd dem.

Jeg tror nok heller ikke tilfeldig forbipasserende vil peke meg ut som en typisk triatlet. Det begynte veldig forsiktig. En kollega lurte meg med på svømmetrening for noen år siden.

Jeg følte meg ikke særlig vel der jeg sto med mammakroppen på bassengkanten på første svømmetrening. Jeg dro nervøst i badedrakten, som om det ville skjule tidens tann. Helt til jeg løftet blikket og så folk i alle aldre og fasonger.

Enkelte av de helt nye på crawlekurset turde knapt nok å ha hodet under vann. Selvsagt var det flust av representanter i klassen gjennomtrent og klare for Ironman. Men mange nok som meg til at jeg glemte alle uvesentligheter om å ikke være god nok.

Svømming er gøy!

Og mer sosialt enn du skulle tro. Det er utrolig hvor godt kjent og hvor fine samtaler man rekker på sekunder mellom 50 meterne. Vi er en gjeng damer, som svømmer i bane 5, som virkelig har funnet hverandre. Det har vel kommet noen ironiske/humoristiske kommentarer fra treneren om bane 5 er på syklubb eller synkronsvømming.

Men det er det sosiale som motiverer oss til å pakke svømmebagen. Så kommer treningen som en bonus. Med mestring kommer motivasjon å utfordre seg selv.

Flere av oss i bane 5 har kost oss med svømmingen i flere år uten noen ambisjoner om å gjennomføre noe som helst triatlon. Men flinke trenere, andre medlemmer i HTK og de damene i bane 5 som faktisk har deltatt flere ganger på det meste av distanser i triatlon, har gradvis inspirert oss andre.

Først begynte vi å sykle litt på tur sammen. Og når jeg til og med begynte å snøre på meg joggesko lurte jeg litt på om det hadde raknet for meg.

I 2020 skulle vi sykle til Sauda. Det var ikke skrevet i stein om det skulle være med eller uten piknik underveis, og om det skulle skje samtidig som det offisielle sykkelrittet. Men til Sauda skulle vi. Så kom pandemien og alt ble satt på pause i lang tid. Nå er vi i gang igjen. Og akkurat som det har tatt lang tid før jeg faktisk gjennomførte et triatlon har denne teksten brukt lang tid på å komme til poenget. HoveTri.

Vi gjorde det!

Vi trente.

Vi planla på eget kveldsmat-møte etter svømming.

Vi pakket.

Vi møtte.

Vi gjennomførte.

Min ambisjon var å få til alt. Samme hvor lang tid det tok. Og for en nybegynner er det mye greier man skal gjennom.

Pakke det man trenger til skiftesone.

Finne arenaen(heldigvis hadde 1 av oss retningssans)

Legge alt klart i skiftesone.

Få på våtdrakten som per definisjon er for liten.

Vente nervøst i vannet på startbeepet.

Jeg var veldig avslappet for svømmingen på forhånd. Men ble overrumplet av bølger, strøm, plasking, spark fra andre deltakere og var generelt takknemlig for at det ikke var en eneste meter lenger enn 500 meter.

Våtdrakten var et hekkan å få av med stive fingre, og det hele så nok lite elegant ut. Nabodama i skiftesonen så ut slik jeg følte meg, og vi konkluderte sammen at vi holdt høyt mestringsnivå, for vi hadde faktisk ikke druknet.

Sykkel som jeg hadde gruet meg til var fantastisk. Vind i håret, saft i drikkeflasken, fint vær, nydelig løype, blide løypevakter og vips var 21 km unnagjort. Høy på meg selv og livet var det bare 5 km løping igjen.

Hadde glemt å åpne skolissene på joggeskoene så litt unødvendig mask med å åpne dobbelknute og knyte på nytt. Men husket å ta av sykkelhjelmen.

Beina var ikke vonde. De var rett og slett helt uten følelse. Og når det kom såkalt gåbakke etter bare noen meter så jeg ganske svart på den neste halvtimen. Et kjapp blikk på klokka konstanterte at det var 4,4 km igjen.

Men det er rart med det. Når du tror det er tomt så er det mer igjen. Heiet frem av andre HTKere og publikum og bestemt på å gjennomføre sjanglet jeg i mål. Fast bestemt på at dette skal jeg gjøre igjen. Makalaust.

Moralen er at man trenger ikke være i form for å begynne med triatlon. I HTK er det plass til alle.